For mange klassiske musikere er det å spille i Carnegie Hall i New York en drøm – et symbol på at man har nådd et nytt nivå i karrieren. For tidligere Barratt Due-elev Sandra Lied Haga er denne drømmen nå blitt virkelighet.
– Jeg hadde min debut i Carnegie Hall i deres hovedserie, Carnegie Hall Presents. Det var veldig stort og føltes som en viktig milepæl i karrieren, forteller Sandra.
Det er lett å forstå at en slik anledning kan føre til nerver, men for Sandra skjedde det noe i det øyeblikket hun gikk på scenen:
– Jeg var nervøs frem til jeg kom dit og skulle spille. Men så fikk jeg den følelsen jeg som regel får når jeg skal spille konserter: Nervøsiteten blir erstattet av følelsen av å være akkurat der jeg skal være, der jeg ønsker å være. Da handler det ikke lenger om å måtte bevise noe – det handler bare om å spille.
Denne roen og gleden ved å opptre kjenner hun også igjen fra et annet stort øyeblikk: konserten i Royal Albert Hall med fiolinist Maxim Vengerov.
– Å spille Brahms’ Dobbelkonsert med Vengerov var et enormt press. Jeg følte jeg måtte leve opp til det han hadde sagt om meg, og matche ham. Men i det øyeblikket vi skulle spille, så glapp tankene og isteden ble det en drøm som gikk i oppfyllelse. Plutselig var det bare gøy.
Og hvis nervene ikke slipper?
– Noen ganger kan det plutselig skje at jeg blir nervøs, spesielt under omstendigheter hvor jeg faktisk tenker at det bare er en liten koselig ting. Men jeg har bestemt meg for at det ikke kan styre meg, jeg må bare godta at nervøsiteten kommer og går, og spille uansett. Noen ganger er det vondt, andre ganger er det gøy, men det går jo fint til slutt!
Et musikalsk fellesskap som varer
Sandra har mange gode minner fra tiden ved Barratt Due Musikkinstitutt, hvor hun var elev fra hun var fire til nitten år. Hun forteller om et sterkt fellesskap og livslange vennskap:
– Flere av dem jeg ble kjent med på BDM er både nære venner og kollegaer i dag. Når jeg spiller med noen som også har gått på Barratt Due, merker jeg at vi har en felles musikalsk forståelse. Det er som om vi snakker samme språk – vi trenger nesten ikke å øve. Spesielt et stykke jeg har merket dette med er Handel/Halvorsen Passacaglia; hvis jeg spiller med noen fra instituttet så er det nesten som vi ikke trenger å øve, vi har alle det samme musikalske utgangspunktet.
Hun trekker også frem lærerne som en sentral del av sin utvikling:
– Jeg begynte hos Tove Sinding Larsen da jeg var fire, og gikk hos henne i mange år. Etter hvert fikk jeg timer hos Truls Mørk i samarbeid mellom NMH og Barratt Due, og senere var Ole Eirik Ree læreren min før jeg ble heltidselev hos Truls Mørk.
En sømløs vei inn i yrkeslivet
For Sandra føltes det ikke som et stort sprang fra elev til profesjonell musiker.
– Jeg opplevde aldri noen egentlig overgang fra å være elev ved Barratt Due til å jobbe som musiker. Det var en naturlig utvikling. Jeg øvde mye, men spilte også mange konserter og ble kjørt rundt til ulike arrangementer – både i regi av skolen og andre. For meg har det egentlig vært én lang karriere siden jeg var liten.
Det unike ved Barratt Due
– Noe jeg tenker var unikt i min tid på Barratt Due er at hele instituttet føltes å være involvert i min utdannelse. Jeg føler at elevene fikk hele sjelen til stedet, det var et samlet fokus på å få ut alles beste potensiale. I ettertid innser jeg at dette var enestående og ulikt det jeg har opplevd andre steder. Jeg var her egentlig nesten hver dag under hele oppveksten.
Et råd til unge musikere
Til unge musikere som vurderer å søke til BDM Unge Talenter, har Sandra et klart budskap:
– Do it! Det blir altoppslukende, og det krever mye – spesielt om du vil få ut alt stedet har å tilby. Det er en livsstil, men den gir deg en helt spesiell ungdomstid, full av opplevelser og utvikling. Unge Talenter ga meg et eventyrlig liv jeg aldri ville vært foruten.
En stor takk til Sandra for at hun deler sine erfaringer – og gratulerer med debuten i Carnegie Hall!