Fra Barratt Due til DR Symfoniorkester

Når 26 år gamle Ludvig Gudim nå trer inn som første konsertmester i Danmarks Radios Symfoniorkester, er det kulminasjonen av et usedvanlig bratt læringsløp. Fra tidlige konkurranseår og prestasjonspress i New York til kunstnerisk modning, bærer han med seg både energi, ydmykhet og nyfunnet ro inn i det som er en av de mest prestisjefylte stillingene en fiolinist kan få i Norden. 

Sammen med sin tidligere lærer, Stephan Barratt-Due, deler Gudim erfaringer og innsikt fra veien fra Barratt Due til København, og om hva som faktisk kreves for å lede et av Skandinavias fremste orkestre. 

En ny hverdag – og et nytt ansvar 

I DR Symfoniorkestret har Gudim etablert en rutine som starter flere timer før første prøve.  

– Jobben begynner lenge før klokka ti. Jeg trenger tid til å hente ro, varme opp og være til stede i rommet, forteller han.  

Konserthuset i København, det spektakulære VR Koncerthuset, er blitt hans arbeidsplass og base. Han bor fem minutter unna.  

– Det har vært veldig intenst i den første perioden: øve, hjem, øve, tilbake. Det har vært mange øyne på meg. Nå kjenner jeg at jeg kan puste litt. Og at jeg endelig kan begynne å påvirke klangen og kulturen mer aktivt. 

Å finne sin stemme etter prøvespillet 

Overgangen fra prøvespill til fast stilling har vært større enn han forventet. Stephan Barratt-Due forklarer: 

– På prøvespill prøver du å please alle. Da blir du nødvendigvis ikke deg selv. Etterpå – når du faktisk har jobben – er det du gjør og den du er, det orkesteret ønsker. 

Gudim nikker.  

–  Det er så sant. Prøveperioden var full av ‘ikke gjør feil’. Nå prøver jeg å slippe det, og være mer til stede som leder. 

Tre konsertmestre – og balansekunst 

DR Symfoniorkestret har tre første konsertmestre – noe Gudim ser på som en luksus. Han jobber tett med koreanske Soo-Jin Hong fra Trio Con Brio, og med den erfarne danske konsertmesteren Christina Åstrand. 

– Vi er en utrolig fin miks: en kombinasjon av ny energi og erfaringen til de som kjenner kulturen i orkestret godt. 

Gudim er takknemlig for tiden som gjestekonsertmester i Oslo Filharmonien, der han lærte mye av Elise Båtnes.  

– Hun er jo en legende. Elise lærte meg å finne balansen mellom de to ulike rollene som konsertmester – enten å lede eller sitte som nummer to. I rollen min i DR kjenner jeg på at det er en utfordring og en glede å veksle mellom å lede og å støtte. 

Han ler når han snakker om ukene han sitter som nummer to:  

– Da er det deilig å kunne hvile litt – la noen andre ta meg med. 

Deutsche Grammophon, Schönberg og Fabio Luisi 

De første månedene i stillingen har vært alt annet enn rolige. Orkestret har nylig signert med Deutsche Grammophon, og Gudim har gjort sine første innspillinger for plateselskapet. 

– Nylig gjorde jeg min første innspilling for Deutsche Grammophon som solist/leder, med Ode to Napoleon Bonaparte og A Survivor from Warsaw, begge av Schönberg.  Det var en interessant opplevelse å være en del av en sånn plateinnspilling, med både dirigent og lydprodusent til stede oppstod det naturlig nok enkelte faglige uenigheter. Fabio Luisi er en superbra dirigent med en ekstrem overbevisning i kroppsspråket. Det er veldig deilig å ha en dirigent som bare tar deg i hånden, som leder deg.  

Luisi er sjefdirigent i både Dallas, Tokyo og København. 

– Han er ikke hos oss så ofte, men når han er der, er det en fryd.  

Kommersielle prosjekter – kunst eller kompromiss? 

DR Symfoniorkestret er kjent for sine konseptkonserter, der musikerne ikler seg roller, samarbeider med skuespillere og iscenesetter store filmatiske univers. Gudim forteller om sin første konseptkonsert med James Bond-prosjektet Agents of the Symphony, komplett med en dansk skuespiller som fløy ned fra taket i smoking. 

– Kunstneren i meg lider litt, innrømmer han. 

Stephan Barratt-Due mener tvert imot at det er smart: 

–  Hvis orkestre skal ha en framtid, må de ta plass i samfunnet. Slike prosjekter åpner dørene. 

Gudim ser poenget – og erfarte selv effekten da han for første gang fikk med seg brødrene sine på en filmmusikkonsert.  

– Det var stort for dem. Og gøy for meg å kunne dele opplevelsen med dem. 

En liten norsk koloni i København 

DR Symfoniorkestret huser en overraskende stor gruppe norske musikere – flere med bakgrunn fra Barratt Due. Bratsjisten Michael Grolid, fagottisten Audun Halvorsen, tubaisten Thomas Røisland, bassist Thoralf Pedersen, trombonisten Gabriel Boezi Gjerpe, og flere til. 

Gudim og Grolid har nylig startet Brantelid-kvartetten sammen med cellisten Andreas Brantelid og konsertmester Theresa LaCour fra Copenhagen Phil.  

– Vi har debut om fem dager. Jeg forsøker å holde Michael litt mer i København – men han har vunnet prøvetid i Melbourne Symphony Orchestra, så det spørs… 

Juilliard, press og veien tilbake 

Gudim reiste til New York for å studere ved Juilliard allerede som 18-åring. 

 – Jeg lærte enormt mye. Itzhak Perlman er en legende, det var fint å oppleve ham.  

Samtidig er Gudim åpen om at årene ved Juilliard i New York var tøffe. I dag beskriver han seg selv som for ung – for perfeksjonskulturen, for konkurransepresset og for det akademisk intense programmet. 

– Jeg fikk gode karakterer, men gikk rett på en smell. Da jeg kom hjem, slet jeg mye med nerver og prestasjonspress. Det har tatt tid å bygge meg opp igjen. Jeg går i terapi nå, og det hjelper meg å sette ting i perspektiv. Jeg har innsett hvor viktig det mentale aspektet er. 

Ludvig understreker: 

–  Jeg er absolutt takknemlig for opplevelsen, jeg har mange gode minner og erfaringer som jeg tar med meg videre.  

Stephan Barratt-Due minnes Gudims eksplosive talent som tenåring – som da han lærte seg Waxmans Carmen-fantasi på rekordtid og debuterte som solist med Oslo-Filharmonien.  

– Det var legendarisk. Du jobbet og jobbet for å få det til – og naila det. Og så har du har en begavelse som er helt spesiell. 

Gudim svarer:  

– Jeg er jo litt sånn happy-go-lucky type, spille-messig også. Jeg elsker å bare gå for ting. 

Å være mer enn prestasjonen 

Etter oppholdet i USA har Gudim reflektert mye over identitet som musiker. 

– I New York, og mange andre steder, er det kun fokus på perfeksjon og ikke det å kunne skape dramaturgi i musikken. Det handler mest om presisjon og prestasjon.  

Han er opptatt av å normalisere feil:  

–  Alle spiller feil. Hvis man graver seg ned, ødelegger man helheten. Jeg liker solister som eier feilene sine, ikke skjuler dem. 

Denne holdningen mener han er del av Barratt Dues kultur – en lekende, fantasifull musisering som verdsetter personlighet over perfeksjon.  

–  Det tror jeg er noe som er veldig spesielt med kulturen her på Barratt Due, som man absolutt skal bygge videre på. Jeg ser alltid frem til å spille med folk jeg har vokst opp med, for jeg vet at det ikke kommer til å være en hard dialog om at du spiller surt eller noe sånt. Det handler om å ha det gøy med musikken. 

Å finne sin plass som musiker 

Gudim har hatt en variert karriere så langt, og forteller at orkesterlivet ikke alltid var drømmen – det var en prosess å finne veien dit. 

– Jeg liker det å ha en fast arbeidsplass, bli kjent med folk, rutiner og ha et sted man kan høre hjemme. Det har vært en veldig stor faktor til at jeg ble trukket mot det.   

Som første konsertmester jobber Gudim bare 22 uker i året, noe som gir rom for prosjekter, festivaler, kammermusikk og internasjonale engasjementer.  

–  Jeg driver min egen festival (Norsjø Kammermusikkfest) som kunstnerisk leder, sammen med Eivind Ringstad og komponist Jo David Meyer. Jeg har nylig etablert en kvartett, og denne uken spiller jeg med Det Norske Kammerorkester som assosiert medlem. Det er fint å få muligheten til å gjøre ulike ting, det er et stort privilegium ved den stillingen jeg har i København. 

Men viktigst av alt er kanskje at han nå vet hvem han er som musiker. 

– Det var et konstant kjør fra tidlig av, så jeg reflekterte ikke så mye over hvem jeg var. Nå er jeg på et godt sted, og jeg trives i den nye rollen. Jeg føler at jeg gjør en god jobb, og har kollegaer jeg stoler på, som gir ærlige tilbakemeldinger om hva som fungerer og ikke. Det tror jeg er veldig viktig for en ung mann i den stillingen jeg har, å ha gode folk rundt seg. 

Til slutt spør vi Ludvig hva som står igjen som det viktigste fra tiden ved Barratt Due.

– Det viktigste jeg tar med meg er gleden over å spille musikk. Målet er ikke å spille feilfritt, men heller å uttrykke seg gjennom musikken. Jeg er veldig takknemlig for årene med mine fantastiske lærere, Sigyn Fossnes, Alf-Richard Kraggerud og Stephan Barratt-Due. I tillegg var det utrolig viktig å få erfaring i samspill, primært gjennom de ulike orkestrene, men også i forskjellige kammergrupper.